Kenyatta, Nairobi:
Jeg står og ser meg forvirret rundt en stund, men tar meg sammen så jeg ikke skal se så nervøs ut som jeg er, og dermed være et lett bytte for pirattaxier og andre som ikke er helt i orden. Jeg går målbevisst mot noe som ser ut som en informasjonsgreie. Da jeg kommer dit, er det ingen ting. Bare et skilt. Jeg snur meg og blir omringet av fem menn som vil hjelpe meg med skyss. Taxi? Hotel? Do you need help?? Please? Det lukter skarp, krydret svette, og jeg rister bestemt på hodet og baner meg vei forbi dem. Jeg snakker rolig til meg selv. Jeg ville jo ha klart meg uten Karsten om jeg hadde reist alene. Hva ville jeg gjort da? Skjerpings. Finn en skranke, spør om hjelp og om hvilke biler som er trygge. Jeg stopper, ser meg rundt en gang til og bestemmer meg for å gå inn gjennom avgangshallen for å få sikker hjelp, da jeg ser noe høyt, lyst og krøllete veivende med begge armer, midt i folkemengden. Karsten holder hva han lover. Klart han gjør det. Han er jo glad i meg. En god omfavnelse, som varer til vi ser bilen. En sliten Land Cruiser med en fyr bak rattet som hopper ut, tar meg i hånden, ser meg inn i øynene. Fast håndtrykk, lurt smil og fryktelig pen. Faren til Karsten. Jeg setter meg og plundrer med beltet i baksetet, jeg har blikket hans på meg i speilet og rødmer litt når Karsten må komme og hjelpe meg. Baksetet blir sjelden brukt til annet enn varer, forstår jeg. Vi kjører rett til området der han, eller der firmaet han jobber for, har leilighet. I et rikt område i Nairobi. Høye hus, gjerder, vakter og en park. Eden Square.